Se også den trykte utgaven av Nordens språk med røtter og føtter:

Nord 2004:9

ISBN 92-893-1042-1

Mer informasjon

Introduksjon

Iben Stampe Sletten

Nordens språk med røtter og føtter består av et lengre språkhistorisk avsnitt (kapittel 2) som foreligger i en svensk, norsk, dansk, færøysk og islandsk versjon, samt et omfattende materiale av kortere diskuterende artikler på dansk, svensk og norsk om for eksempel nordiske språkpolitiske emner, om dialekters status i forskjellige land og om små språks stilling og fremtid i en globaliseringstid (kapitlene 3–7).

I utgivelsens vektigste og mest omfangsrike artikkel: «Nordiske språk i fortid og nåtid» (avsnitt 2a) gjennomgås utviklingen fra et felles urnordisk opphav til de moderne nordiske språk. Det fortelles bl.a. om likheter og oppståtte forskjeller på områder som ordforråd, orddannelse og grammatikk og om tidligere påvirkninger fra bl.a. latin og nedertysk. Dessuten diskuteres det hva to modeller for språkforandringsprosesser, stamtremodellen og bølgemodellen, kan brukes til som språkvitenskapelig verktøy.

Kapittel 2 rommer også de tre artiklene: «Finska» (avsnitt 2b), «Samiske språk» (avsnitt 2c) og «Kalaallisut – grønlandsk» (avsnitt 2d), som introduserer leseren til disse språkenes oppbygning og historie og skisserer den språklige situasjon i de land hvor språkene tales. Dette kapittel gir svar på spørsmål som: Har alle folk i Norden en gang kunnet forstå hverandre uten videre? Når og hvordan forandret det urnordiske språket seg til de moderne språkene islandsk, færøysk, norsk, svensk og dansk? Og hvorfor er finsk, samisk og grønlandsk ikke nordiske språk?

Nåtidens røtter i fortiden (kapittel 3)

Dernest følger tre bidrag som fra forskjellig vinkel viser hvordan fortiden er til stede i nåtidens språkbruk.

Avsnitt 3a. Først et avsnitt om etymologi, dvs. vitenskapen om det enkelte ords historie. Etymologi står som ordhistorie i motsetning til den allmenne språkhistorie. Ordhistorie er kulturhistorie – som det bl.a. fremgår av de etymologiske forklaringene på ord som ord, stakkel og ben, samt navnene på de nordiske landene. Språkhistorie er både kulturhistorie og knyttet til statenes historie.

Avsnitt 3b. I det neste avsnittet vises det hvordan finsk fungerer som en slags «fryseboks» for en rekke urnordiske ord som er innlånt i det finske språket for mer enn 2000 år siden. Da finsk ikke har vært utsatt for lydforandringer på samme måte som de nordiske språkene, er lånordene mange ganger bevart i sin opprinnelige form, bare tilpasset den finske lydstrukturen.

Avsnitt 3c. En av de store forskjellene mellom nåtiden og middelalderen er at folk fra hele området, fra nordbobygdene på Grønland til Åland og fra Nord-Norge til Jylland, etter alt å dømme har kunnet forstå hverandre og har hatt en felles norm i runespråket. I kapitlets siste avsnitt gis en kort introduksjon til «Den danske tunge», som det fellesnordiske kulturspråket ble kalt – og til de forfattere og tidlige «språkvitenskapsmenn» som brukte og utviklet dette språket.

Det mangfoldige Norden (kapittel 4)

Avsnitt 4a. Det er neppe andre faktorer som har så stor betydning for den kulturelle identiteten som språket. Utviklingen av et norsk skriftspråk var en manifestasjon av landets uavhengighet, men da det ikke helt fortrengte det danske, har man i snart 120 år hatt to offisielle skriftspråk, bokmål og nynorsk – i flere varianter. I kapitlets første avsnitt «Sidemål nå igjen ...» gis en historisk skisse av den særlige norske språksituasjonen, og dens fremtid diskuteres. Er det holdbart at elever skal eksamineres både i hovedmål og sidemål, når det rent lingvistisk er tvilsomt å snakke om to språk? Og kan oppsplittingen tenkes å forsterke sosiale forskjeller?

Avsnitt 4b. I Finland er både finsk og svensk offisielle språk. Hvis man ikke på stående fot vet hvilket språk hhv. finlandssvenske og sverigefinner taler – og hva forskjellen er mellom finner og finlendere – kan man bli klokere i avsnittet «På svenska i Finland». I dag er det ikke lenger obligatorisk å lære begge språk, men hva skjer med tospråkligheten og med den nordiske samhørigheten hvis svensk i stigende grad velges bort?

Avsnitt 4c. Det følgende avsnittet, «Minoritetsspråk i Norden», bidrar til bildet av språklig mangfoldighet med en oversikt over de språkene som er morsmål for deler av befolkningen i de nordiske land uten å være verken hovedspråk, dialekter eller innvandrerspråk. At samisk og romani er beskyttet av den europeiske konvensjonen om regionale språk og minoritetsspråk fra 1998, er kanskje kjent av de fleste, men det gjelder faktisk også språket hos for eksempel kvener i Norge, tornedalsfinner i Sverige, tartarer og gammelrussere i Finland og det tyske mindretallet i Danmark.

Avsnitt 4d. Med et nordisk språk som morsmål kan man bl.a. bli oppmerksom på sin språklige egenart når man sender tekster via et engelskspråklig e-postprogram og resultatet blir en uforståelig «tegnsalat». De fleste språk som bruker det latinske alfabetet, har måttet supplere med spesialtegn. I dette bidraget fortelles historien bak de eksotiske nordiske bokstavene: æ/ä, ø/ö, å, þ og ð.

Et særlig fellesnordisk område er personnavn. Mange barn får i dag navn med tusenårige røtter i Norden, men mange andre bølger enn den nordiske har gjennom tidene preget valget av navn og deres utforming.

Kapitlet avsluttes med to mindre bidrag om navnetradisjonen i hhv. de nordiske land generelt (avsnitt 4e) og den særlige tradisjonen på Island (avsnitt 4f).

Hver mann sitt språk – dialekter i dag (kapittel 5)

Hvis ikke Kalmarunionen var blitt oppløst på 1500-tallet, ville vi kanskje ha omtalt svensk, norsk, dansk, færøysk og islandsk som skandinaviske dialekter! Men nå har hvert land sitt selvstendige språk – og «dialekter» refererer seg til geografiske varianter innenfor landegrensene, som for eksempel norrlandsk, bornholmsk eller jämtsk.

Avsnitt 5a. Om man forstår hverandre, avhenger ikke bare av språkkunnskaper, men i høy grad også av holdninger. Kapitlets første avsnitt gir et innblikk i hvordan det står til med hensyn til toleransen overfor dialekter i hhv. Finland, Sverige, Norge og Danmark.

Avsnitt 5b. I dag har bruken av dialekt høyst ulik status – og derfor utbredelse – i de forskjellige nordiske land. Men mange faktorer kan påvirke den videre utviklingen. Muligens vil man som motvekt til globaliseringen se en økt regionalisering, og kunne dialekter så komme til å spille en annen rolle? I avsnittet «Dialektar – ei historie om dei pene, dei korrekte eller dei gale?» diskuteres blant mye annet dialektenes plass i de offentlige medier og de nordiske lands svært forskjellige politikk mht. normering av talespråk. Avsnittets mange spørsmål kan fungere som utgangspunkt for en mengde språkpolitiske diskusjoner.

Avsnitt 5c. Polemisk uttrykker man ofte forholdet mellem riksmål og dialekter på følgende måte: «Et språk er en dialekt med en hær og en flåte» (Max Weinreich). I avsnittet «Farvel til dialekterne i Danmark» beskrives situasjonen i Danmark, hvor riksmålets «hær og flåte» har vært spesielt sterk. Som talespråksvariant er det nesten enerådende i det offentlige rom, mens dialekter overveiende brukes i privatsfæren. Prinsipielt mener de fleste som sier noe om det, at det er en rikdom å beherske flere språkvarianter. Hvorfor ser det så ikke ut til å gjelde i praksis?

Avsnitt 5d. Mens dialekter nesten er utdødd i Danmark, trives de tilsynelatende fint i det langt mindre språksamfunnet Færøyene! Kanskje fordi det frem til midten av 1800-tallet ikke fantes et standardisert skriftspråk som diverse dialekter ble samlet og utjevnet i. Uttaleforskjeller er generelt akseptert, men toleransen gjelder ikke i samme grad variasjoner på det grammatiske og det leksikalske området – som når en bestemt ordstamme har forskjellig kjønn og derfor også bøyes forskjellig i sør og nord. Les mer i avsnittet: «Findes der dialekter på Færøerne?».

Avsnitt 5e. På Island er tendensen den at regionale uttaleforskjeller utjevnes. Uniformiteten er litt av et mysterium, men skyldes muligens at de fonologiske forandringene siden middelalderen er så små at man stort sett bruker den samme ortografien for nåtidsislandsk som den oldislandske. Sagaspråket fungerer på mange måter som norm for det moderne talespråket, og den språklige konservatismen betyr at nye uttalevarianter lett virker stigmatiserende. Les mer i avsnittet «Island – landet uden dialekter?».

Det engelske språk – trussel eller ressurs? (kapittel 6)

Språkkontakten mellom de nordiske land har gjennom tidene vært av avgjørende betydning for språkenes utvikling – og ikke alltid har bakgrunnen vært like fredsommelig. I dag er det især kontakten med engelsk som påkaller både negativ og positiv oppmerksomhet, og som utløser mange diskusjoner med mer eller mindre puristisk tilsnitt.

Avsnitt 6a. I kapitlets første avsnitt gis en generell introduksjon til fenomenet purisme, dvs. bestrebelsen for å holde et språk «rent» ved å bruke og anbefale ordformer som oppfattes som naturlige for språket, mens andre varianter betraktes som «urene» og derfor unngås og ofte fordømmes. Man kan således tale om purisme både på det individuelle plan og på et mer overordnet språkpolitisk plan. I artiklen diskuteres holdninger og praksis i det minst puristiske landet, Danmark, og det mest puristiske landet, Island.

Avsnitt 6b. Tidene skifter. I de nordiske språkene er importen av engelske ord stadig stigende og henger især sammen med den amerikanske økonomiske og politiske dominansen etter andre verdenskrig, men en gang var det omvendt. Etter de danske og norske vikingenes inntrengen eksisterte oldnordisk og oldengelsk side om side i flere hundre år og ble etter hvert blandet. Mange av de mest alminnelige ord i moderne engelsk stammer således fra språk som en gang ble talt i det nåværende Tyskland, Danmark og Norge. Det historiske forholdet mellom engelsk og nordisk behandles i avsnittet «Engelsk tur-retur».

Avsnitt 6c. Det er altså ikke et nytt fenomen at man låner fra dem som har makten, og dem man har bruk for å kommunisere med – noe annet er det hvis et helt språk erstattes med et annet! Innlånet av engelske og amerikanske ord på områder som medier, handel og teknologi er i dag så massivt at noen mener det helt kan fortrenge nasjonalspråket. Avsnittet handler om dette domenetapet. Kan og skal man gripe inn? Et forbud mot å bruke engelsk er utenkelig, og et påbud om å bruke nasjonalspråket er nytteløst – men hva gjør man så?

Avsnitt 6d. I alle de nordiske land er det de unge som er hovedimportører når det gjelder engelske og amerikanske ord og uttrykk. Mange oppfatter seg nærmest som tospråklige og har ikke noe imot å tilføre sitt hjemlige talespråk en internasjonal touch ved å bruke engelske termer. Men hvorfor er det nå slik at det er smartere å shoppe enn å gå i butikker? Hvorfor lyder oversettelser av for eksempel fast food komiske? Hvorfor skal man overhodet forholde seg til hva big pack eller discman heter i flertall på norsk? Avsnittet «Have a nice day, hörru!» har ikke svaret, men en del flere spørsmål og eksempler.

Språk i bevegelse – men hvor går det hen? (kapittel 7)

Avsnitt 7a. Alle levende språk er konstant i bevegelse. Talespråket forandrer seg når folk møter hverandre, lytter, påvirkes og kanskje endrer sin språkbruk noe. På tross av den konserverende innflytelsen fra ordbøker, språknemnd og lærere er også skriftspråket under løpende forandring. Kan man styre denne utviklingen? – og hvorfor prøver man overhodet på det? Kapitlets første avsnitt reiser spørsmålet: «Hvor går språket?» og ser på de forskjellige strategiene som de nordiske land møter endringene med.

Avsnitt 7b. Språket forandrer seg stadig hurtigere slik at ordbøker lett blir akterutseilt. En betydning kan overføres fra ett område til et annet, slik en bibetydning snart kan gå over til å være den dominerende. I informasjonssamfunnet skjer forandringene i et så høyt tempo at det ikke bare er de eldre generasjonene som kan ha vanskelig for å følge med. I avsnittet «Ord på väg» gjennomgås forskjellige typer av betydningsskifter og de forståelsesproblemer de kan medføre.

Avsnitt 7c. Språkets historie omfatter ikke bare ordforrådets, grammatikkens og uttalens utvikling gjennom tidene, men også utviklingen av de materialer og metoder man har brukt til frem- Nettutgaven av «Nordens språk med røtter og føtter» 17 stilling, lagring og formidling av språk – under ett kalt medier. Avsnittet «Fra runer til sms» skisserer den betydning som tilkomsten av nye medier har hatt for det språklige uttrykks innhold, form og funksjon. Telegrafen, telefonen, radioen, fjernsynet, datamaskinen og mobiltelefonen har alle påvirket menneskers samværs- og uttrykksformer på overraskende måter. Ingen hadde for eksempel kunnet forutse hva mobiltelefonen ville komme til å bety for barne- og ungdomskulturen – og pussig nok kan sms-språket sies å ha en del til felles med runeinnskriftene.

Avsnitt 7d. I det følgende avsnittet «Globalsprog – nationalsprog – lokalsprog» reises spørsmålet: Hvordan vil det gå med de nordiske språk og internordisk forståelse i det 21. århundret? Hittil har utviklingen i Norden gått i retning av språklig differensiering, for siden nordboenes felles «danske tunge» har man av nasjonale og politiske grunner distansert seg fra hverandre rent språklig. I dag medfører globaliseringen tilsynelatende en ensretting, med utbredelsen av engelsk som hele verdens språk. Men bildet er ikke entydig. Innføringen av engelsk som lingua franca fremstår akkurat nå som et tap for det nordiske fellesskapet, men kan kanskje i andre omgang bety en demokratisering? Den dagen ville islendinger, færinger, finner, grønlendere og samer som – med unntak av finlandssvenskene – har vært henvist til å delta i fellesskapet på et fremmedspråk, i alle fall være på like fot med dansker, nordmenn og svensker ...

Avsnitt 7e. Frykten for de nordiske språks fremtid retter seg især mot den innflytelse det engelske språket har fått som ungdomsspråk, forretningsspråk og mediespråk, men de nordiske nasjonalspråkene står – ennå? – ikke i akutt fare for å dø ut. Visse samiske språk er imidlertid allerede forsvunnet, og verden over dør språk og kulturer ut, med en fart som aldri før. Ifølge språkforskeres beregninger vil halvdelen av verdens i alt 7300 kjente språk være borte om 100 år. I gjennomsnitt dør det altså ut ett språk hver tiende dag, og med internetts inntog er trusselen om språkdød blitt enda større. Å stille spørsmålet «Uddør de nordiske sprog?», som i dette avsnittet, er derfor relevant. Det er de unges lyst og evne til – og mulighet for – å tale språket som avgjør dets skjebne. Hva er det for en språklig fremtid vi vil ha? Og hvilken plass ønsker vi at de nordiske språkene skal ha fremover?

God fornøyelse!

Oversettelse fra dansk: Gytte Borch