Se også den trykte utgaven av Nordens språk med røtter og føtter:

Nord 2004:9

ISBN 92-893-1042-1

Mer informasjon

Nordiske språk i fortid og nåtid

Språklikhet og språkforskjell, språkfamilier og språkslektskap

Arne Torp

Folk har til alle tider lagt merke til at ord i forskjellige språk ligna på hverandre, og har gjort seg tanker om hvorfor det er likheter og forskjeller mellom språk. I det kristne Europa antok man gjerne at alle mennesker opprinnelig hadde snakka hebraisk. Det var jo språket i Det gamle testamente, og følgelig måtte også Adam og Eva ha snakka hebraisk i Paradiset. Grunnen til at det seinere ble et mylder av ulike språk, fant man også i Bibelen, nærmere bestemt i kapittel 11 i 1. Mosebok. Det fortelles her at menneskene ved forente krefter ville bygge et tårn som skulle nå like til himmelen, men dette prosjektet syntes ikke Gud noe særlig om, og derfor greip han inn ved å forvirre språket deres slik at de ikke lenger kunne forstå hverandre, og dermed gav de opp det hele og spredde seg i stedet ut over hele jorda.

Sagnet om Babels tårn

Dette sagnet skal visstnok være oppstått med bakgrunn i et veldig tårn som hørte til tempelanlegget i byen Babylon ved Eufrat. Navnet Babylon betyr ’Gudenes port’, men israelittene tolka det som en form av det hebraiske verbet balal, som betyr forvirre, og dermed ble myten om det såkalte Babelstårn skapt. Uttrykket babelsk forvirring= ’kaos’, som fins i mange europeiske språk, henspiller da opphavlig på den tilstanden som oppstod etter at Gud hadde grepet inn og stansa tårnbygginga ved å forvirre menneskenes språk.

Teorien om hebraisk som urspråket er ikke den eneste som har versert i tidligere tider. Den svenske vitenskapsmannen Olof Rudbeck (1630–1702) la i et stort anlagt verk i tre bind med tittelen Atlantica fram en teori om at øyriket Atlantis, som den antikke filosofen Platon hevder skulle ha ligget ute i Atlanterhavet før det sank på ei eneste natt, i virkeligheten var Sverige. Men ikke nok med det: Svensk var også urspråket, som både gresk, latin og hebraisk nedstamma fra.

At dette var en minst like fantastisk og usannsynlig teori som sjølve myten om Atlantis, skjønte folk ganske snart. Allerede femti år seinere harsellerte landsmannen Olof von Dalin over Rudbecks fantasterier på denne måten (ortografien er modernisert og sitatet oversatt til norsk):

Sjølve Adams navn er rein svensk: Adam ble jo skapt av jord, av støv. Det er jo Av damm (svensk damm = støv). Når man fra Avdam tar bort V, så blir det Adam.

Eva er også rein svensk. Da mannen våkna og fikk se sin skjønnhet uten så mye som et fikenblad, er det naturlig at han ble forundra og sa: He! Hva? Og av de to orda blir jo straks: Heva?

Teorien om at hebraisk var opphavet til alle andre språk, var ikke lett å bevise – og den var jo heller ikke riktig, skulle det vise seg. Men før man fikk en vitenskapelig metode som kunne påvise om eller hvordan språk var beslekta, var det heller ikke mulig å motbevise slike teorier som at hebraisk eller svensk skulle være det urspråket som alle verdens språk hadde utvikla seg fra.

En slik metode fikk man imidlertid på begynnelsen av 1800-tallet med oppdagelsen av det vi kaller genetisk språkslektskap. Med den såkalte historisk-komparative språkvitenskapen fikk man et eksakt redskap til å fastslå hva likheter mellom språk kommer av. De kan nemlig skyldes enten:

  1. allmenne forhold i den første språkinnlæringsprosessen, som når ord av typen mamma og pappa gjerne heter omtrent det samme over hele verden, eller
  2. såkalt lån, som når det opprinnelig greske ordet demokrati eller det arabiske ordet alkohol også fins over store deler av verden, eller
  3. at språk som i dag kan være ganske forskjellige, har utvikla seg gjennom ørsmå sprang over mange generasjoner fra ett felles opphav.

Bare i det siste tilfellet er det snakk om genetisk språkslektskap.

Den historisk komparative metoden

Dersom et bestemt år skulle utropes til å markere startpunktet for historisk språkforsking, slik vi kjenner den i dag, måtte det være året 1786. Da holdt nemlig den britiske orientalisten Sir William Jones et foredrag for The Royal Asiatic Society i Calcutta i India, der han bl.a. omtalte det gamle indiske språket sanskrit på følgende måte:

The Sanskrit language, whatever its antiquity, is of a wonderful structure; more perfect than the Greek, more copious than the Latin, and more exquisitely refined than either; yet bearing to both of them a strong affinity, both in the roots of verbs and forms of grammar, than could possibly have been produced by accident; so strong, indeed, that no philologer could examine the Sanskrit, Greek and Latin, without believing them to have sprung from some common source, which, perhaps, no longer exists.

Den tanken Jones kaster fram her, er altså at ei rekke språk som alt for et par tusen år siden var nokså ulike, en gang i ei enda fjernere fortid hadde utvikla seg fra ett felles urspråk, som «perhaps, no longer exists», som han uttrykker det – han kunne nok godt ha sløyfa reservasjonen «perhaps», men ellers var ideen hans helt riktig, som det snart skulle vise seg.

Foredraget ble lagt merke til også i Europa, og snart var språkforskere i gang med å prøve å finne ut hvordan den sammenhengen som Jones hadde antyda, kunne bevises ved strenge vitenskapelige metoder. Sentrale navn her er tyskerne Franz Bopp (1791– 1867) og Jacob Grimm (1785–1863), og deres og andres innsats la grunnlaget for all seinere utforsking av indoeuropeiske språk. Også her i Norden hadde vi en forsker med et internasjonalt ry fullt på høyde med de to nevnte tyskerne, nemlig dansken Rasmus Rask (1787–1832), som i løpet av sitt korte liv utførte grunnleggende undersøkelser innafor indoeuropeisk, ikke minst innafor nordiske språk, men han interesserte seg også for språk utenfor den indoeuropeiske familien, bl.a. finsk og samisk.

I samme periode som den historisk-komparative metoden ble utvikla, skjedde det ei rivende utvikling innafor naturvitenskapene – ikke minst innafor biologien, der Darwins utviklingslære markerer en avgjørende milepæl. Biologer og språkfolk begynte dermed omtrent samtidig å ta i bruk den såkalte stamtremodellen for å vise hvordan både nålevende organismer og moderne språk hadde utvikla seg fra tidligere former. Disse stamtrærne har i motsetning til normale trær i skogen vanligvis rota øverst, mens greinene vokser nedover (se f.eks. figur 4 nedenfor).

Figur 1: Norden – geografisk område og tradisjonelle språk

[Side 1 av 15] Neste side >>