Se også den trykte utgaven av Nordens språk med røtter og føtter:

Nord 2004:9

ISBN 92-893-1042-1

Mer informasjon

Nordiske språk i fortid og nåtid

Språklikhet og språkforskjell, språkfamilier og språkslektskap

Arne Torp

Den germanske språkgruppa

Germanske språk er i dag spredd over det meste av kloden, først og fremst på grunn av kolonisering i nyere tid, dvs. i løpet av de siste vel 300 åra. Trass i at disse språka opprinnelig hører heime i Europa, er det noen av dem som stort sett snakkes utenfor Europa – det gjelder ikke minst det såkalte verdensspråket engelsk.

Faktisk er det ett germansk språk som bare snakkes i det sørlige Afrika, nemlig afrikaans. Dette er først og fremst morsmålet til de såkalte boerne, som kom fra Nederland til dette området fra midten av 1600-tallet.

Jiddisch, de europeiske jødenes språk, er i hovedsak basert på tysk, men har også en god del elementer fra hebraisk. Før andre verdenskrig var det mange flere som snakka det. I slutten av 1920- åra regna man med ca. 7 millioner i Europa og i 1930-åra mellom 1 og 1,5 millioner i USA. Spørsmålstegna i tabellen viser at det mangler opplysninger om antallet.

Figur 6: Germanske språk – antall morsmålsbrukere
språk morsmålsbrukere
i Europa
morsmålsbrukere
utenfor Europa
engelsk 60 000 000 400 000 000
tysk 98 000 000 ?
nederlandsk 21 000 000 ?
svensk 9 000 000 ?
afrikaans ? 6 000 000
dansk 5 300 000 ?
norsk 4 500 000 ?
frisisk 400 000 ?
jiddisch ? 400 000
islandsk 280 000 ?
færøysk 55 000 ?

Kilde: www.ethnologue.com

Hvordan disse elleve språka har utvikla seg fra det opprinnelige indoeuropeiske urspråket, kan man beskrive ved hjelp av de metodene som brukes i den historisk-komparative språkvitenskapen. Og her arbeider man som nevnt ut fra prinsippet om at lydendringer ikke er tilfeldige, men tvert imot styrt av ganske bestemte lydlover.

Den germanske lydforskyvinga

Det viktigste kjennetegnet som skiller den germanske språkgruppa ut fra resten av den indoeuropeiske språkfamilien, er en lydlov som kalles den germanske lydforskyvinga. Det er denne forskyvinga som er ansvarlig for at orda far og fe begynner på f i alle nordiske språk, mens f.eks. de tilsvarende orda i latin begynner på p: pater og pecu (uttalt /peku/, med u som i dansk eller tysk).

Som vi ser, er de moderne nordiske orda far og fe temmelig ulike de latinske orda pater og pecu. Men dersom vi går bakover i språkhistoria, ser vi at de tilsvarende germanske orda ligner stadig mer på de latinske. For tusen år siden – altså på norrønt – het det f.eks. faðir og , og går vi enda fem hundre eller tusen år bakover – til urnordisk eller urgermansk – het det faðer og fehu, og da er avstanden til pater og pecu som vi ser, straks mye mindre.

Legg likevel merke til at også disse eldste germanske formene begynner på f; i motsatt fall hadde det vist at de ikke var germanske, men at de måtte være lån fra en annen grein innafor den indoeuropeiske familien – eller fra en helt annen språkfamilie.

Norrønt og urnordisk

Navnet norrønt brukes vanligvis om språket både i Norge og på Island fra 900-tallet og framover mot ca. 1350. Den gangen var språket i disse to landa nesten det samme, for islendingene er opprinnelig norske emigranter – spesielt fra Vestlandet, og det samme gjelder også færøyingene. Moderne islandsk og færøysk har derfor også visse påfallende likhetstrekk med dialektene i Vest-Norge, noe som kanskje delvis kommer av dette felles opphavet, mens andre mener at det også kan skyldes kontakt med Norge i seinere tid.

På norrønt språk fins det en stor litteratur, som først og fremst er islendingenes verk – den islandske mellomalderlitteraturen på morsmålet er langt større og mer betydelig enn på alle andre nordiske språk til sammen. De fleste litterære verkene er bevart i handskrifter som for det meste går tilbake til 1200-tallet.

Dansk og svensk språk var allerede på denne tida en del forskjellig fra norrønt, dvs. at dialektoppdelinga innafor de nordiske språka var allerede i gang – spesielt kunne en merke at dansk begynte å skille seg ut.

Urnordisk er den eldste formen av germanske språk vi har konkrete vitnesbyrd om i form av skriftlige minnesmerker. Urnordisk er bare overlevert i innskrifter med et spesielt germansk alfabet vi kaller runer. De fleste runetegna minner om de latinske bokstavene vi bruker i dag, og det viser at den eller de som skapte runene, kjente til ett eller flere av de alfabetene som var brukt i middelhavslanda. De eldste innskriftene stammer fra ca. år 200 e. Kr., og fram til ca. år 500 var språket i hele Skandinavia urnordisk – og trolig nokså ensarta. Den mest berømte av alle runeinnskrifter stod på et drikkehorn av gull som ble funnet i jorda i 1734 ved landsbyen Gallehus i Sønderjylland. I oversettelse lyder teksten slik: Jeg Legjest fra Holt (ev. Holtes sønn) laga hornet.

Hvor nært dette språket ligger urgermansk, kan vi se av denne sammenlignende oppstillinga, der gullhorninnskriften er «oversatt» både til rekonstruert urgermansk (merket * foran innskriften betyr at vi ikke har direkte kilder for dette språktrinnet), til det samtidige germanske språket gotisk, som vi kjenner fra en bibeloversettelse, og til det vesentlig yngre norrøne språket.

URGERMANSK (ca. 200 f. Kr.)
*Ek Hlewagastiz hultijaz hurnan tawidōn

URNORDISK (400-tallet)
Ek HlewagastiR holtijaR horna tawido

GOTISK (300-tallet)
Ik Hliugasts hulteis haúrn tawida

NORRØNT (fra ca. 1000)
Ek Hlégæstr hyltir horn táða

Arveord, lånord og importord

Ord som «følger lydlovene», slik vi så i eksemplene far og fe, regner vi med har eksistert i språket fra eldgammal tid, og derfor kaller vi dem arveord.

Den germanske lydforskyvinga har likevel ikke ramma alle ord som svarer til latinske ord som begynner med p. I moderne germanske språk har vi f.eks. ei rekke ord som begynner med pater eller patr-, f.eks. paternalisme og patriark. Alle disse har også noe visst «faderlig» over seg, og det er ikke tilfeldig. Dette er såkalte lånord eller importord, som er avleda fra den latinske (eller greske) forma pater.

På tilsvarende måte er adjektivet pekuniær avleda av det latinske ordet pecu. I det gamle Roma var nemlig pecu (= husdyr, storfe) et vanlig verdimål, jf. at løsøre på norrønt ble kalt liggjanda fé, mens husdyr var ganganda fé.

Importord kan vi altså ikke bruke til å påvise slektskap mellom språk. I så fall ville vi ut fra «nordiske» ord som sauna og sisu eller anorakk og kajakk måtte slutte at nordiske språk var i slekt med finsk eller grønlandsk, men det er jo slett ikke tilfellet. Det importorda derimot viser, er at det har vært kontakt mellom brukerne av eksport- og importspråka.

Arveord og importord

Arveorda i språket hører gjerne til det vi regner som det sentrale ordforrådet, slik som tallord (se ovenfor) og betegnelser for de nærmeste biologiske slektningene, jf. far, mor, søster og bror. Men allerede ved litt fjernere slektninger finner vi ofte importord; jf. onkel, tante, nevø og niese, som alle kommer fra fransk; i motsetning til; nordiske arveord (sammensetninger) som farbror/morbror, faster/moster (< fars/mors søster) og søskenbarn.

Importorda deles ofte i såkalte lånord og fremmedord. Kriteriet for denne inndelinga er graden av «fremmedhet »: Dersom et ord er så integrert i språket at det bare er språkhistorikere som kan se eller høre at ordet opprinnelig er importert, kalles det gjerne lånord. Dette gjelder f.eks. skandinaviske ord som opprinnelig stammer fra det germanske «søsterspråket » nedertysk – det er bare de som kjenner språkhistoria, som kan vite at ord som prate, snakke og språk er nedertyske importord, mens synonymene tale, tunge og mål er nordiske arveord – dersom vi ikke kjente språkhistoria, kunne det like gjerne vært omvendt.

Når de nedertyske orda er så lite fremmedarta, skyldes nok det både at de har vært brukt i skandinaviske språk ganske lenge – de aller fleste kom inn i mellomalderen – og at nedertysk er et nærbeslekta germansk søsterspråk. Derfor var det heller ikke store forandringer som skulle til før de kunne gli ubemerka inn – de tre orda ovenfor heter f.eks. praten, snakken og sprake på nedertysk.

Derimot er det et visst fremmed preg over ord som konversere og lingvistikk, som består av elementer som ikke uten videre kan forstås. Arveord og lånord på mer enn to stavelser er derimot gjerne sammensatt av forståelige elementer – jf. sam-tale og språk-viten-skap.Ord som konversere og lingvistikk kaller derfor mange fremmedord. Det fremmede preget skyldes oftest at de er lånt fra fjernere språk – de to sistnevnte stammer f.eks. fra latin. Men fremmedheten kan også skyldes at orda er nyimporterte – ferske engelske importord som knowhow og goodwill røper seg lett både gjennom skrivemåte og uttale. Derimot er det neppe andre enn språkfolk som vet at et eldre importord som kjeks stammer fra engelsk cakes – her er tilpassinga til norsk språkstruktur total både når det gjelder skrivemåte og uttale. Kjeks må dermed klart regnes som lånord og ikke fremmedord.

<< Forrige side [Side 5 av 15] Neste side >>