Se også den trykte utgaven av Nordens språk med røtter og føtter:

Nord 2004:9

ISBN 92-893-1042-1

Mer informasjon

Nordiske språk i fortid og nåtid

Språklikhet og språkforskjell, språkfamilier og språkslektskap

Arne Torp

Skandinavia: Ulike språk eller bare dialekter?

Et geografisk område der talespråket varierer på en slik måte at naboer alltid kan snakke med hverandre ved hjelp av morsmålet, og slik at ingen av partene behøver spesiell trening eller opplæring for å forstå den andre, kalles et dialektkontinuum. Nedenfor ser du hva vi kan tenke oss folk fra tre større skandinaviske byer vil svare dersom de blir spurt om hvor de bor – her vil ikke oppstå forståelsesproblemer selv om det ikke er tale om nabobyer. Merk at skrivemåten gjengir uttalen; den viser altså ikke det normale skriftspråket.

De lokale dialektene i Skandinavia utgjør et slikt dialektkontinuum. Om en reiser sørover fra Finnmark i Norge gjennom hele Norge, Sverige og Danmark til Sønderjylland eller vestover fra Österbotten i Finland gjennom Norrland i Sverige til vestkysten av Norge, vil nabodialektene hele tida være innbyrdes forståelige.

Avstandsspråk

Om f.eks. en bonde fra Älvdalen i Sverige og en fisker fra Vest-Jylland i Danmark skulle snakke sammen på sine respektive lokale dialekter, ville det derimot oppstå store problemer. Fordi älvdalsmål og vestjysk opplagt ikke er innbyrdes forståelige, kan de regnes som to forskjellige avstandsspråk. Trass i dette hører disse to talemåla likevel til samme dialektkontinuum, fordi det ikke fins noe skarpt brudd i de lokale dialektene mellom Dalarna og Vest-Jylland; det er hele tida tale om en glidende overgang.

 

Avstandsspråk

Vil du høre hvordan älvdalsk og jysk lyder, kan du finne språkprøver på disse adressene:

swedia.ling.umu.se
www.statsbiblioteket.dk/dlh

I grenseområdet mellom Sverige og Norge er det nærmest en politisk sak å avgjøre om en dialekt skal regnes som svensk eller norsk – på visse steder har jo faktisk grensa også blitt flytta i tidligere hundreår – f.eks. var Jämtland og Härjedalen norsk område før 1645. Derimot er det svært lett å avgjøre om en nordmann snakker samisk eller norsk, eller om en finlender snakker finsk eller svensk. Her fins det nemlig ingen gradvis overgang, her er det enten-eller.

Heller ikke i det tysk-danske grenseområdet er det særlig tvil om hvilket språk en person snakker, sjøl om alternativene her kan være flere og den reint språklige avstanden er mye mindre. Her står nemlig tre ulike germanske dialekter mot hverandre: sønderjysk, plattysk (= nedertysk) og nordfrisisk. Dessuten er det i dag mange som snakker både riksdansk og høgtysk i grenseregionen. Trass i at den språklige avstanden er mye mindre enn mellom finsk og svensk, er riksdansk og høgtysk heller ikke umiddelbart innbyrdes forståelige. I alle disse tilfellene er det altså snakk om ulike avstandsspråk, ettersom heller ikke naboene forstår de andres språk, med mindre de har lært det.

Om sønderjysk, plattysk og nordfrisisk

Det fins ikke noen allment anerkjent standardisert skrivemåte for de tre dialektene. På adressene nedenfor kan du lese mer om hver av dialektene og bl.a. se at der er mange forskjellige ideer om hvordan uttalen skal gjengis. Den frisisktalende personen nedenfor kommer således fra en by som på høgtysk heter Niebüll (formen Naibel er såkalt Algemeyn Nedersaksisch Schryvwyse, dvs. «Allmenn nedersaksisk skrivemåte»).

plattysk:
frisisk:
sønderjysk:

 

Standardspråk

Hittil har vi omtalt det skandinaviske dialektkontinuumet som om det ikke fantes noe annet talemål i Skandinavia enn de lokale dialektene. Alle er sjølsagt klar over at det slett ikke er tilfellet – snarere tvert imot. I dag er det i praksis i veldig høy grad de såkalte standardtalemåla som dominerer, i alle fall i Danmark og Sverige.

Et standardtalemål er et talemål som er standardisert, dvs. at det fins normer for hvordan talemålet skal være. Et standardtalemål er dessuten i våre samfunn nært knytta til et skriftspråk. Både standardtalemål og skriftspråk er relativt enhetlige over et større område, f.eks. i en nasjonalstat. På begge disse punktene skiller standardspråket seg fra dialektene, som varierer lokalt og vanligvis bare eksisterer som talespråk. Reglene for korrekt språkbruk eksisterer bare i hjernen på dem som bruker vedkommende dialekt.

Vanligvis har et standardtalemål mye høyere prestisje enn lokale dialekter. Dette har primært sosiale årsaker, i og med at både standardtalemålet og skriftspråket er basert på talemålet til en politisk og økonomisk elite, oftest knytta til hovedstaden. Men på grunn av denne sosiale prestisjen oppstår det også en idé om at standardspråket er det eneste «korrekte» språket, og at dialektene i en eller annen forstand er feil. Når man snakker om dansk og svensk språk, er det nok derfor helst standardspråket i tale og skrift man tenker på; danske og svenske dialekter er liksom noe annet.

I Danmark og Sverige er de traditionelle dialekter således i stærk tilbagegang i de fleste områder, på den måde at det overvejende er ældre mennesker i landsbyer som taler det dialektforskere ville kalde »ægte dialekt«. Desuden vil de allerfleste danskere og svenskere nærmest automatisk aflægge en eventuel lokal dialekt når de snakker med folk fra andre dele af landet.

I Danmark og Sverige er derfor de tradisjonelle dialektene i sterk tilbakegang i de fleste områder, slik at det helst bare er eldre mennesker på landsbygda som snakker det dialektforskere ville kalle «ekte dialekt». Dessuten vil de aller fleste både dansker og svensker nærmest automatisk legge bort en eventuell lokal dialekt når de snakker med folk fra andre deler av landet.

I Norge er situasjonen noe annerledes. Dette skyldes blant annet at man i Norge har to utgaver av skriftspråket, såkalt bokmål og nynorsk, noe som vi skal gå mer inn på seinere. Men den spesielle norske språksituasjonen viser seg også ved at de lokale dialektene er vesentlig mer brukt i Norge enn i nabolanda. Formelt ytrer den norske dialekttoleransen seg f.eks. ved at norske lærere ikke har lov til å rette på elevenes talemål – elevene har med andre ord full rett til å bruke sitt naturlige talespråk også i timene, uansett hvilken dialekt det dreier seg om. Og i praksis ser vi det samme, når lokale dialekter i Norge også kan brukes i situasjoner der standardtalemål ville vært en selvfølge i nabolanda – f.eks. når folkevalgte holder innlegg i landets nasjonalforsamling Stortinget. I muntlige massemedier som radio og fjernsyn blir det også ofte snakka dialekt; de eneste som plikter å holde seg til bokmål eller nynorsk, er medarbeiderne i det statlige kringkastingsselskapet NRK når de bruker manuskript, derimot ikke i friere samtaleprogrammer.

<< Forrige side [Side 6 av 15] Neste side >>