Se også den trykte utgaven av Nordens språk med røtter og føtter:

Nord 2004:9

ISBN 92-893-1042-1

Mer informasjon

Finsk

Kajsa Häkkinen

Finsk og dets slektninger

Finsk hører til den uralske språkfamilien, en spredt og splittet språkkjede som strekker seg fra Østersjøens strender helt til Jenisejfloden og Tajmyrhalvøya i Sibir. Benevnelsen uralske språk har været brukt helt siden begynnelsen av 1800-tallet og har sin årsak i at flertallet av disse språkene snakkes i nærheten av Uralfjellene, i grenseområdene mellom Asia og Europa. Språkfamiliens opprinnelige kjerneområde anses i dag for å ha vært enten i nærheten av Volgakroken eller i traktene i det nåværende Hviterussland.

Den uralske språkfamilien blir vanligvis delt inn i to hovedgrener. Den østlige grenen dannes av samojediske språk som snakkes i Sibir, og den vestlige grenen kalles den finsk-ugriske språkgruppen. Sistnevnte består i sin tur dels av de såkalte østersjøfinske språkene, dels av den ugriske grenen med de ob-ugriske språkene mansi og chanti, og deres nære slektning ungarsk. Ungarene bor i dag langt fra sine språklige slektninger, fordi deres forfedre vandret til Sentral- Europa sammen med tyrkiske stammer mot slutten av det første årtusenet etter Kristus. Andre finsk-ugriske språkgrener er samisk, de volgafinske språkene mordvinsk og mari og de permiske språkene komi og udmurtisk.

Til de østersjøfinske språkene hører i tillegg til finsk også karelsk, vepsisk, votisk, estisk og livisk. Disse språkene minner mye om hverandre når det gjelder både grammatisk struktur og ordforråd, selv om de ikke umiddelbart er innbyrdes forståelige, slik som de skandinaviske språkene. Likhetene skyldes i høy grad en lang felles historie. De uralske språkene rundt Østersjøen har utgjort en helhet, såkalt urfinsk, som dagens språk har utviklet seg fra. En eldre gren av urfinsk er ursamisk, mens en yngre gren er de østersjøfinske språkenes felles urspråk, såkalt yngre urfinsk. De viktigste trekkene i den grammatiske strukturen i finsk ble utviklet i løpet av den felles østersjøfinske perioden.

Finnenes forhistorie

Finland er blitt befolket fra mange ulike hold, og der er blitt snakket mange forskjellige språk i Finland opp gjennom tidene. Det er i dag ikke mulig å finne ut når de første menneskene som snakket et uralsk språk, kom til landet, eller om de uralske forfedrene fantes blant de første innbyggerne. Senest på tretusentallet før Kristus anses det rådende språket i det nåværende Finland å ha vært en form for tidlig urfinsk, fordi Finland på det tidspunkt var en del av det kamkeramiske kulturområdet som tradisjonelt er blitt assosiert med det uralske språkområdet.

I områdene rundt Østersjøen har finnenes forfedre som naboer hatt de indoeuropeiske folkene, som senere ble til baltere og germanere. De eldgamle kontaktene går tydeligst frem i ulike lag av lånord. Gamle baltiske lån er f.eks. halla ’frost’, heinä ’høy’ og ohra ’korn’, og germanske lån er f.eks. kaura ’havre’, pelto ’åker’ ( jf. svensk ’fält’) og ruis ’rug’. Lånordene tyder på at de urfinske folkeslagene, som opprinnelig livnærte seg av fangst, lærte kvegdrift og jordbruk av sine baltiske og germanske naboer. At lagene av lånord er felles for alle de østersjøfinske språkene, viser at ordene er lånt inn før finsk var utviklet til et eget språk.

Finske dialekter

De finske dialektene deles inn i to hovedgrupper, østfinske og vestfinske dialekter. Grensen mellom de vestfinske og de østfinske dialektene følger stort sett den landegrensen som ble trukket opp mellom Sverige og Russland ved freden i Nöteborg i 1323. Ved den fredsslutningen ble Finland offisielt en del av det svenske riket. Forskjellen mellom de vestfinske og de østfinske dialektene har imidlertid sine røtter betydelig dypere og i forhistorisk tid.

I steinalderen bodde det neppe mer enn noen tusen mennesker i det nåværende Finland, og en så liten befolkning kunne naturligvis ikke bosette seg jevnt utover hele landet. Menneskene livnærte seg av jakt, av å fiske og sanke, og de søkte ved behov nye boplasser der de kunne finne mat. Fast bosetting oppsto mot slutten av steinalderen da man lærte å holde husdyr og dyrke jorda. De beste områdene for de nye næringene var i det vestlige Satakunta, Tavastland (på finsk Häme), sørvest i Finland («Det egentlige Finland», på finsk Varsinais-Suomi), og i øst Karelen (Karjala). På den måten oppsto etter hvert tre hoveddialektområder: Finland, Tavastland og Karelen.

Både det finske navnet Suomi og det svenske navnet Finland gjaldt fra begynnelsen bare den sydvestlige delen av landet, som fra 1800-tallet også ble kalt «Det egentlige Finland». De sørvestfinske og tavastlandske dialektene har i hvert fall delvis samme opprinnelse og representerer de vestfinske dialektenes eldste lag. Ut fra disse har de østerbotniske dialektene utviklet seg, i og med at den faste bosettingen spredte seg til Österbotten. Dialektene i nord er mer blandet ved at befolkningen der delvis også stammer fra Øst- Finland. Siden det ikke fantes noen ordentlig grense mellom Finland og Sverige, spredte den finske bosettingen seg imidlertid også til Tornedalen og Västerbotten i det nåværende Sverige. Den tornedalsfinske dialekten utviklet seg deretter i kontakten med svensk til det som i dag kalles meänkieli (’vårt språk’), som har offisiell minoritetsspråksstatus i Sverige. De østfinske dialektene har hovedsakelig sitt utgangspunkt i oldtidskarelsk, selv om savolaxdialektene også synes å ha enkelte vestlige trekk.

Splittelsen i dialekter skjedde i en tid hvor de fleste i Finland levde av landbruk og hele sitt liv bodde og arbeidet i hovedsak i samme bygd. Situasjonen begynte å endre seg radikalt i andre halvdel av 1800-tallet. Da bygde man jernbaner og store industrianlegg, og folk tok jobb som arbeidere og flyttet fra sted til sted for å finne arbeid. På 1900-tallet har dialektgrensene blitt stadig mer utydelige i takt med de økende flyttestrømmene. I løpet av annen verdenskrig ble over 400 000 personer evakuert fra Karelen til andre deler av Finland. I 1960- og 1970-årene begynte en ny kraftig flyttebevegelse fra bygd til by, og særlig fra Savolax og Österbotten flyttet mange mennesker til Helsingfors-regionen. Helsingfors var helt frem til siste delen av 1800-tallet en praktisk talt helt svenskspråklig by, men i løpet av 1900-tallet utviklet byen seg til det etter folkemengden største, om enn språklig uensartede finske «dialektområdet». Også flyttebevegelsen fra Finland til Sverige var livlig til samme tid. De som flyttet, oppga som regel de mest markante trekkene i sine hjemlige dialekter, og de gamle bygdedialektene har mer og mer veket til side for allmennfinske talespråksformer.

[Side 1 av 8] Neste side >>